Å høre opptak av seg selv

Jeg sitter og hører opptak fra gårsdagens konsert med flotte Bispehaugen Ungdomskorps. Det er litt skummelt å høre seg selv spille. Jeg hører alt jeg gjorde feil, og overser i stor grad det som jeg gjorde bra. Jeg gleder meg over andres enkeltprestasjoner og samspill, men klarer ikke å se det jeg selv gjorde bra på de arenaene. Det er for all del gøy å høre hva vi faktisk gjorde, og hva som funket. Men å høre seg selv er stort sett bare skummelt.

Min 17. mai

Dagen startet litt for tidlig. 06.00 for å være presis. Nattesøvnen hadde ikke vært på topp. Alle i vår blokk og blokkene rundt hadde nemlig bestemt seg for å ha fest den natten. Det medførte en del bråk og rop til langt ut på morgenkvisten.
Uniformene hang klare. Jeg hadde nemlig lurt med Bendik til å bli med (hurra for deg!) å spille. Vi brukte mer tid enn planlagt på å komme i gang, noe som medførte at vi ble fem minutter for seine til alt vi skulle gjøre tidlig. Hente litt folk her, pakke sammen litt der. Og gå ut med Shakra. Selv om vi var seine, rakk vi starten på marsjeringa, selv om vi gikk glipp av dagens første "Ja, vi elsker", som vi hørte på avstand. Det låt knall, særlig med tanke på klokkeslettet. Etter dette, gikk vi "vekkerunden" på Ila. Jeg gikk og håpet at de som hadde vært på fest nå våknet og ikke fikk sove igjen. Hevnen er søt...
Etter marsjering og kranspåleggelse, ble det frokost. Ferske brød, mye pålegg og kaffe var godt for en trøtt korpsmusiker. Stolene var også gode. Det er nemlig noe man lærer som korpsmusikant på 17. mai: Man utnytter enhver mulighet til å sitte.
Programmet for resten av dagen var rimelig stramt: Fra frokost gikk vi rett til barnetoget, der vi skulle gå to runder. Så var det en liten halvtimes pause, før det ble borgertog, og spilling på sykehjem. Liv og røre i byen er bestandig gøy, det samme er det med publikum.
Etter en slik dag blir man litt sliten, både i kroppen og hodet. Jeg blir mest sliten av å stå i ro. Marsjeringen er ikke noe problem. Det er det å stå i rett, og ikke kunne gå litt som sliter på føttene. I tillegg fikk jeg den store æren å bære stortromma i siste runde av barnetoget. Dette instrumentet er relativt mye større enn det jeg vanligvis marsjerer med, så jeg ble litt sliten i skuldrene også.
Siste del av dagen ble brukt i halvsøvne på sofaen, før det ble tidlig i seng. Jeg fikk likevell med meg BUK på TV. Det ligger også ute på NRK nettv, 17. mai, aller første del. Også det høres bra ut =)

17. mai - et korpsperspektiv

I går var den Norske dagen. Dyrking av Norske tradisjoner, Norsk mat og Norske klær. Og korps. De fleste er enige i at korpsene er en del av tradisjonen med 17. mai. Vi spiller marsjer, lager lyd i toget og tar turen innom de som ikke kan komme til sentrum og se. Det hadde vært trist om korpsene ikke hadde vært der. Men når det gjelder å støtte opp om korpsbevegelsen ellers i året, er det ikke så mange som er like flinke.
For en liten uke siden kunne man lese at korpsene er de som kjøper mest nyskreven musikk i Norge. Samtidig er bevegelsen en av de største i Norge. Men når det gjelder støtte, er det ikke mye å hente. Kommunene støtter delvis opp om prosjekter som korpsene har. Men det meste av utgifter betales av medlemmene. Når det er konserter, er det vanskelig å få publikum til å komme. Man er heldige om man har en halv sal. Det er også gjerne de samme som kommer til hver konsert. Ofte er dette gamle medlemmer, som holder seg oppdaterte på vennskap og musikk.
Jeg har flere venner i Trondheim som enda ikke har vært og hørt på Bispehaugen. Det er ikke det at de ikke vet om det, men de prioriterer i større grad et kafébesøk i stedet. På mange måter forstår jeg det, men det hadde vært godt å ha kjente fjes i salen. Det hadde vært godt om de kunne støttet litt opp under hva jeg driver med på en annen dag enn 17. mai. Det er for all del ikke slik at alle gjør dette. Noen har vært på omtrent hver konsert jeg har vært med på i løpet av de fire årene jeg har vært her. Creds til de!
For min egen del vet jeg at jeg kunne vært flinkere til det samme selv. Å støtte opp om mine venners interesser. Å være der for de når de trenger meg. Men man blir også litt tiltaksløs og giddeløs når de samme vennene ikke kommer gang på gang. Jeg snakker en del om korps, og prøver å gjøre det klart for de rundt meg at dette er viktig for meg. Selv om jeg kødder med det er det fortsatt viktig. Jeg bruker nesten like mye tid på korps som jeg gjør på studiene.
Ved å sitte i styret for Bispehaugen, vet jeg hvor mye jobb det er før hver konsert, hva som skal til for å styre så mange mennesker og hvor mye det koster. Jeg vet at det er ikke bare bare å få sammen en konsert. Man trenger noter. Og øvingslokale. Og konsertlokale, utstyr, blomster, program, plakater, engasjerte mennesker og publikum. Dette kommer ikke av seg selv. Mange har jobbet hardt, både på egen hånd og i fellesskap for å få det til å gå opp, både økonomisk og tidsmessig. Jeg prøver å forholde meg utelukkende positivt til de utfordringene jeg møter, men av og til møter man en vegg, og har lyst til å gi opp.
Tilbake til 17. mai. Jeg har gått i tog nesten hvert år siden jeg var 3. Det er ett år jeg ikke gjorde det, og jeg har aldri følt meg så bortkommen før. Jeg klarte ikke å se hele toget, fordi jeg var så rastløs. Jeg liker togene og spillingen. Men det er mye annen spilling jeg liker mye bedre. Som å få til et vanskelig parti i et stykke. Og å oppleve hvor fantastisk et stykke kan bli når 40 musikere arbeider sammen. Og den herlige følelsen man har etter en vel gjennomført konsert. Vi klarte det!

Marsjering og knekk i kneet

I går var det marsjøvelse, og vi prøvde å lage litt lyd på det ellers så stille Møllenberg. Før marsjøvelsen skulle jeg på  Bispehaugen skole, og dele ut litt uniformer. Jeg gikk ut på gangen, Bendik ventet i bilen (ja, i går var vi late, siden Bendik skulle få med seg uniform hjem). Skoene stod rett forran meg, og jeg satte meg på huk for å ta de på. Med ett låser kneet mitt seg, og jeg klarer ikke å få det tilbake. Når jeg til slutt klarer det, skjer det med et brak, og det gjør vondt i hele foten. Men det ordner seg, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg gikk ut døra, tok det rolig ned trappa (mer med ro enn 90-åringen som bor over oss...) og kom meg ut i bilen. Det var fortsatt ikke behagelig, men jeg levde da over.

Vel framme på skolen var det bare å hive seg rundt. Uniformslageret ligger i andre etasje, så det var bare å begynne å gå. Sakte og forsiktig. Ett trinn om gangen. Akkurat som små barn som lærer å gå i trapper. En fot på trinnet over, og den andre foten opp på det samme. Det var ikke akkurat racerfart i trappa!

Etter å ha overlevd det, var det marsjering. Med stortromme. Jeg er ingen trommeslager, det er jeg den første til å innrømme. Men jeg klarer å holde en (relativt?) rett rytme når vi går i alle fall. Men foten og tromma var ikke helt venner. Det var heller ikke seletøyet, som mente jeg burde legge på meg litt før den skulle sitte ordentlig. En times marsjering gjorde meg god og svett. Ikke fordi det var slitsomt, men fordi det var varmt.

I løpet av marsjeringen gikk vi innom to ulike fester, og spilte litt for de. Til stor begeistring. Jeg tror ikke dette var planlagt, men jeg er ikke sikker!

Tilbake i gymsalen på Bispehaugen skole var det øving til vårkonsert. Det var godt å komme tilbake til fløyta. Jeg satt der, og kjente at det var utrolig gøy å spille. Jeg gledet meg til å komme hjem og å øve i dag. Det gjør jeg fortsatt. Spillegleden lenge leve!

NM

da var NM over, og Bispehaugen fikk en fantastisk 2. plass og 93 poeng (det er max 100, for dere som ikke er så interesserte i korps). Og om dere ikke fikk med dere vår opptreden, så ligger den her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/478819
NM festen, som jeg gikk glipp av i fjor, grunnet sykdom, var i år knall. Trodde ikke tiden kunne gå så fort. Det vil si; fram til taxi-køen. Denne var relativt lang, og det var relativt få taxier som kom. Trondheim på en lørdag var seg selv lik.
Men det var verdt det. Nå er det bare et år igjen til "party of the year" er i Trondheim igjen. Nedtellingen har begynt!

definisjoner innenfor musikken

string quartet: a good violinist, a bad violinist, an ex-violinist, and someone who hates violinists, all getting together to complain about composers.
glissando: a technique adopted by string players for difficult runs.
subito piano: indicates an opportunity for some obscure orchestra player to become a soloist.
risoluto: indicates to orchestras that they are to stubbornly maintain the correct tempo no matter what the conductor tries to do.
vibrato: used by singers to hide the fact that they are on the wrong pitch.
cadence: when everybody hopes you're going to stop, but you don't.
music: a complex organizations of sounds that is set down by the composer, incorrectly interpreted by the conductor, who is ignored by the musicians, the result of which is ignored by the audience.
oboe: an ill wind that nobody blows good.
bassoon:

1. typical response when asked what you hope to catch, and when.
2. a bedpost with a bad case of gas.

french horn: your wife says you smell like a cheap one when you come in at 4 a.m.

så vet dere det!

fra http://www.mit.edu/~jcb/jokes/#definitions

Ting jeg har lært i dag:

I min hverdag, der jeg har det svært travelt, har jeg en tendens til å lære noe. Enten det er på skolen (der man SKAL lære noe) eller det er hjemme. Dette er dagens lærdom:

The flute is a musical instrument whose players tends to make up for the lack of talent in other sections of the band. This sophistication of the flute is reflected by the fact that it is usually made of silver or even gold, compared to other more "primitive" materials such as brass.

History

The flute is scientifically accepted as the oldest and wisest of all instruments (like, seriously, some artifact-digging dudes proved it). The flute started off as a small pipe of heavenly matter with holes punctured in it. It was given to God as a present from his father (widely believed to be Ian Anderson). However, the original flute was dropped from the clouds and as it entered the mortal realm, it turned into a simplistic form of wood, about 20,000 years ago. Modern flutes and their players much resemble the original pair.

Properties

How you play it

The flute is held to the right of the player's head (which is quite hard since flute players have small brains and therefor small heads). It is held with two hands. Those two hands have to press 17-18 keys at any given time, sometimes all at once. In a marching band, the flute is to be held at an absolutely straight angle. When this does not happen perfectly every time the drum major gets angry and points it out.

To make sound, the flute player blows across the hole on the end of the flute. Roughly 90% of the air is wasted and 9% makes it into the flute to make the sound. Nobody knows where the remaining 1% goes.

Size

The flute is the only instrument that was designed to be convenient enough to fit into one's pocket, partly due to the fact that it is the only instrument not designed by apes. Piccolo players enjoy whiping smirks off of other sections' faces by slipping their instruments into their pockets during marching band practice while the rest of the band suffers from severe back injuries from carrying their instruments around.

Tuning

Although the flute section is rarely out of perfect tune with each other, it has been known to occur. In such a situation, there is a code which all flute players follow. This code is so sacred that even band directors have been brainwashed into following it. The code goes by the name of "blame the piccolo player."

Piccolo players themselves are the ultimate scapegoat. 90% of band tuning disasters are blamed on the piccolo, namely because of its dominating sound. If a band member happens to be out of tune with the band, tthe blame of that out-of-tuneness is immediately shifted to the piccolo player. The band director who, as aforementioned, has been brainwashed by the rest of the band, will then force the piccolo player to adjust their instrument, making the piccolo out of tune. This results in the intonation of the rest of the band with the piccolo to be even worse, which furthers the misconception of the piccolo being out of tune.

Sometimes, however, the piccolo player really is out of tune. The tuner shows this- right before it dies.

Personality

There are several types of personalities of flute players.

The Guy

Many men look down upon playing the flute because they believe it makes them gay. They are terribly mistaken. You see, males in the flute section are constantly surrounded by hot girls, as opposed to other sections like the tubas, which are full of fat, sweaty, horny guys. Furthermore, since they are usually the only male in the section, they get all the sexyness to themselves.

Male flute players are also usually some of the best. This has been traced to a genetic property that makes them really good. Scientists have used power harnessed from this gene in recent history in the creation of Chuck Norris.

Greg Patillo is amazing.

The Diva

Usually thinks she is quite a good player...her downfall? She knows it. Tends to point out the perfect things others can't do, talk about all the competitions she wins (by bribing judges), and play with excessive upper body motion. Also tends to play with hyperspeed vibrato that no one enjoys listening to because it reminds them of a goat. ACTUALLY CANNOT PLAY AT ALL, EVERYONE IN THE BAND SEES IT BUT HER.

The Asian

Not unike the flute-playing robot, the Asian tries to play with robot perfection. Sadly, she fails and runs, seemingly being humble but actually going to hide in shame.

The Supermodel Wannabe

Usually just in the band to hook up with guys. Not particularily good, but just enough to get into the band. Known to cause many accidents because some members of the trumpet section stare at her when they should be marching.

The Control Freak

Compensates for her lack of talent by controlling everything the members of her section does. Sometimes the section leader.

The Actual Good One

She is probably the only one in the entire section who can actually play worth a lick. Very fun to be around. Often humble, she plays complicated things on her flute when she thinks no one is listening and amazes everyone, but when asked to play something not required she sometimes gets nervous or starts laughing. Liked by all of the section and the band, she enjoys helping everyone. Everyone in the band (except the older and frequently less talented section leader) wishes she had the authority to help people out. When she actually does try to help, though, the section leader and the drum major turn on her and insist she doesn't talk anymore. Fun-loving, The Actual Good One makes friends with other sections easily and is seen hanging out with "not-flutes". Tends to get new concepts quickly and easily but does not show off about it.

The listeners

These are often Flutes that stand there and listen. They are often very quiet in Band, but not in school. They are known to be excellent marchers, and fair players. They try not to get in other people's ways and are loved by the Actual good one.

og så kommer det store spørsmålet...

HVILKEN TYPE ER JEG?

OMPA

I helga hadde jeg min første ompa opplevelse, i Sogndal. Vi skulle kjøre klokken 8 på fredag. Jeg er jo ikke kjent for å være den som er lettest å få opp så tidlig på morgenen, så jeg hadde laget meg et solid sikringsnett, for å være sikker. I tillegg hadde jeg vært ute en tur på torsdagen. Klokken halv sju våknet jeg av vekkeklokken, og fant ut at jeg hadde kommet meg opp til rett tidspunkt. Når jeg var på vei ut døren hørte jeg fra Silje, mitt første sikkerhetsnett, at jeg skulle ha en god tur. Jeg kom meg på bussen, gikk av bussen, og begynte å gå opp den bratte bakken til Bispehaugen skole, da jeg hørte fra mitt andre sikkerhetsnett, Bendik...
Når jeg kom opp, var jeg helt alene. Klokken var fem på åtte, og jeg begynte å bli litt stresset. Var det ikke her vi skulle møte opp? Klokken gikk, og ingen dukket opp - før klokken var ti over åtte. Den siste som dukket opp, var personen med nøkkelen. Som vanlig. Vi pakket inn utstyret i bilene, og satte av sted. Etter åtte timer i bil, litt lesing, og litt masing, var vi framme i Sogndal. Vi rigget scenen, og jeg satte meg bak trommesettet (JA; jeg skulle spille trommer...) Øvinga gikk greit, selv om vi manglet 20 % av den originale besetningen (det vil si to stykker), og vi gikk til hotellet for å spise mat. Tapas. Vi satte oss til bords, og fikk med oss at alt var betalt, så det ble øl til maten. Etter at servitøren hadde kommet med mat FEM ganger, var alt på plass, og det var bare å sette seg ned å spise. Kostholdet varierte fra kylling, sushi, pølser, salat, snegler og fritert blekksprut. Alt skulle smakes på, og det meste var godt!
Etter maten var det på tide å finne ut hvordan hotellrommet så ut. Og det så ut! Det var rett og slett digert. Vi hadde eget kjøkken! Og bedre skulle det bli. På lokalet der vi skulle spille, stod det to kasser øl og ventet på oss! Spillingen gikk forresten bra.
Etter spilling, mer drikking og kebab var det på tide med nachspiel på hotellet. Jeg var da så godt i laget at jeg ikke kom på at jeg skulle rekke en buss klokken ti på åtte dagen etterpå. Det ble jeg smertelig påminnet en time etter at jeg sovnet. Men jeg kom meg opp, og rakk bussen - og sov videre på vei til Bergen!

Fotball og spilling

Enda en helt vanlig dag i Angeltrøveien... Jeg og Silje har satt på TV'en. Silje bestemmer seg for å øve litt mens vi ser fotball. Med denne kampen har jeg sett mer fotball på ei uke, enn jeg gjorde hele fjoråret. Etter hvert går ting alt for høyt for Silje, og hun må finne fram grepstabellen. Og inne i den grepstabellen lå det en klarinettduett. "skal vi spille?" spør Silje på sin vanlige, ikke så forsiktige framgangsmåte. "tja, det er klart vi kan det...!" svarer jeg. Men så stabler problemene seg opp for oss. For hvordan transponerer man egentlig? Jeg har jo gjort det tusen ganger før, men nå er det hele tre år siden jeg gjorde det sist, og ting satt ikke akkurat som det gjorde på den tiden. Etter en stund ordnet jo det seg. Men så kom alle fortegnene inn, og ting gikk ikke helt som det skulle. På toppen av dette gikk stykket i 5/4-takt. Dere kan tenke dere hvor fint det hørtes ut.
Til slutt snudde vi oss mot forstanden, og sluttet mens leken var god. Men vi kan jo ikke bare sitte stille å se på TV (Det har dere kanskje allerede skjønt...). I dag var problemet hvordan fotballtrenerne gjør jobben sin. Vi er nemlig hellig overbevist om at vi kunne gjort en bedre jobb.

Det er jo i utgangspunktet et ganske simpelt spill: Elleve stykker på banen. Prinsippet er å putte en rund ting av lær i et nett. Ikke på siden, og ikke over, men i. Og jeg skjønner godt at trenere sliter litt med dette. Det er jo veldig mange preposisjoner som ikke hører hjemme, og kan være litt vanskelig. Man sender ballen til de med samme farge på drakten. IKKE de med annen farge! Og man spiller ballen mot dette berømte nettet. Ballen skal til en hver tid oppholde seg innenfor det store hvite rektangelet. Det lille rektangelet på rett side av banen kan ballen godt komme til, så lenge ballen havner i nettet. Det er ikke lov å sparke, slå, klope, klore, klemme eller noe annet som kan skade noen. Personen med gul/svart drakt skal ikke ha ballen. Han kommer uansett til å hoppe unna, og ballen kommer da til å havne i utenfor banen. Offside regelen er en unødvendig regel, som vi ikke bryr oss om (selv om jeg kan den).

En enkel og grei jobb, ikke sant