17. mai - et korpsperspektiv

I går var den Norske dagen. Dyrking av Norske tradisjoner, Norsk mat og Norske klær. Og korps. De fleste er enige i at korpsene er en del av tradisjonen med 17. mai. Vi spiller marsjer, lager lyd i toget og tar turen innom de som ikke kan komme til sentrum og se. Det hadde vært trist om korpsene ikke hadde vært der. Men når det gjelder å støtte opp om korpsbevegelsen ellers i året, er det ikke så mange som er like flinke.
For en liten uke siden kunne man lese at korpsene er de som kjøper mest nyskreven musikk i Norge. Samtidig er bevegelsen en av de største i Norge. Men når det gjelder støtte, er det ikke mye å hente. Kommunene støtter delvis opp om prosjekter som korpsene har. Men det meste av utgifter betales av medlemmene. Når det er konserter, er det vanskelig å få publikum til å komme. Man er heldige om man har en halv sal. Det er også gjerne de samme som kommer til hver konsert. Ofte er dette gamle medlemmer, som holder seg oppdaterte på vennskap og musikk.
Jeg har flere venner i Trondheim som enda ikke har vært og hørt på Bispehaugen. Det er ikke det at de ikke vet om det, men de prioriterer i større grad et kafébesøk i stedet. På mange måter forstår jeg det, men det hadde vært godt å ha kjente fjes i salen. Det hadde vært godt om de kunne støttet litt opp under hva jeg driver med på en annen dag enn 17. mai. Det er for all del ikke slik at alle gjør dette. Noen har vært på omtrent hver konsert jeg har vært med på i løpet av de fire årene jeg har vært her. Creds til de!
For min egen del vet jeg at jeg kunne vært flinkere til det samme selv. Å støtte opp om mine venners interesser. Å være der for de når de trenger meg. Men man blir også litt tiltaksløs og giddeløs når de samme vennene ikke kommer gang på gang. Jeg snakker en del om korps, og prøver å gjøre det klart for de rundt meg at dette er viktig for meg. Selv om jeg kødder med det er det fortsatt viktig. Jeg bruker nesten like mye tid på korps som jeg gjør på studiene.
Ved å sitte i styret for Bispehaugen, vet jeg hvor mye jobb det er før hver konsert, hva som skal til for å styre så mange mennesker og hvor mye det koster. Jeg vet at det er ikke bare bare å få sammen en konsert. Man trenger noter. Og øvingslokale. Og konsertlokale, utstyr, blomster, program, plakater, engasjerte mennesker og publikum. Dette kommer ikke av seg selv. Mange har jobbet hardt, både på egen hånd og i fellesskap for å få det til å gå opp, både økonomisk og tidsmessig. Jeg prøver å forholde meg utelukkende positivt til de utfordringene jeg møter, men av og til møter man en vegg, og har lyst til å gi opp.
Tilbake til 17. mai. Jeg har gått i tog nesten hvert år siden jeg var 3. Det er ett år jeg ikke gjorde det, og jeg har aldri følt meg så bortkommen før. Jeg klarte ikke å se hele toget, fordi jeg var så rastløs. Jeg liker togene og spillingen. Men det er mye annen spilling jeg liker mye bedre. Som å få til et vanskelig parti i et stykke. Og å oppleve hvor fantastisk et stykke kan bli når 40 musikere arbeider sammen. Og den herlige følelsen man har etter en vel gjennomført konsert. Vi klarte det!