Marsjering og knekk i kneet

I går var det marsjøvelse, og vi prøvde å lage litt lyd på det ellers så stille Møllenberg. Før marsjøvelsen skulle jeg på  Bispehaugen skole, og dele ut litt uniformer. Jeg gikk ut på gangen, Bendik ventet i bilen (ja, i går var vi late, siden Bendik skulle få med seg uniform hjem). Skoene stod rett forran meg, og jeg satte meg på huk for å ta de på. Med ett låser kneet mitt seg, og jeg klarer ikke å få det tilbake. Når jeg til slutt klarer det, skjer det med et brak, og det gjør vondt i hele foten. Men det ordner seg, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg gikk ut døra, tok det rolig ned trappa (mer med ro enn 90-åringen som bor over oss...) og kom meg ut i bilen. Det var fortsatt ikke behagelig, men jeg levde da over.

Vel framme på skolen var det bare å hive seg rundt. Uniformslageret ligger i andre etasje, så det var bare å begynne å gå. Sakte og forsiktig. Ett trinn om gangen. Akkurat som små barn som lærer å gå i trapper. En fot på trinnet over, og den andre foten opp på det samme. Det var ikke akkurat racerfart i trappa!

Etter å ha overlevd det, var det marsjering. Med stortromme. Jeg er ingen trommeslager, det er jeg den første til å innrømme. Men jeg klarer å holde en (relativt?) rett rytme når vi går i alle fall. Men foten og tromma var ikke helt venner. Det var heller ikke seletøyet, som mente jeg burde legge på meg litt før den skulle sitte ordentlig. En times marsjering gjorde meg god og svett. Ikke fordi det var slitsomt, men fordi det var varmt.

I løpet av marsjeringen gikk vi innom to ulike fester, og spilte litt for de. Til stor begeistring. Jeg tror ikke dette var planlagt, men jeg er ikke sikker!

Tilbake i gymsalen på Bispehaugen skole var det øving til vårkonsert. Det var godt å komme tilbake til fløyta. Jeg satt der, og kjente at det var utrolig gøy å spille. Jeg gledet meg til å komme hjem og å øve i dag. Det gjør jeg fortsatt. Spillegleden lenge leve!