Plutselig

På mandag stod jeg opp tidlig, tok på meg de gule klærne, og gikk på jobb. Alt var som vanlig. Det var en ganske treig dag, og vi fikk i oppdrag å hente en del ting på felleskjøpet. På vei i den rekvirerte bilen fikk jeg en telefon. Helt ut av det blå. Det var en trivelig dame som lurte på om jeg hadde lyst på jobb til høsten. Det var en skole jeg ikke hadde søkt på, men som jeg egentlig kunne tenke meg å jobbe på i framtiden. Jeg hadde altså ikke søkt på stillingen. Det hele skjedde helt plutselig. I løpet av en liten stund var jeg forvandlet fra en avslappet truckkjører til en stresset student som skulle på sitt første virkelige jobbintervju.
Jeg fikk fri fra Skogn for å reise, men måtte innom Magneten, det lokale kjøpesenteret, for å finne noen klær. Jeg er i pakkemodus for tiden, og har ikke oversikt over hvor jeg har noen ting. Og man kan ikke komme på sitt første ordentlige jobbintervju i gule klær, eller i klær som har utringning til navlen, som var de to alternativene jeg hadde. En trivelig butikkansatt hjalp meg til å finne fram til en nydelig hvit bluse, med tilhørende singlet. I tillegg hadde jeg rotet fram en dongeribukse.
Stresset satte jeg meg inn i bilen, og kjørte ut på veien. Over høytalerne hadde jeg selskap av ABBA, for til slike anledninger må jeg ha syngmedmusikk. En halvtimes kjøretur etterpå, og bilen var parkert. Jeg tuslet nervøs inn på skolen, for å møte de jeg skulle møte, uten å vite hvem de egentlig var.
Jeg fikk en kopp kaffe i hånda, og skulle sitte en liten time og snakke om hvem jeg er, og hvilke tanker jeg har omkring undervisning. Uten å ha fått forberedt meg ordentlig, som man gjerne vil til slike intervju. Hvilke fordeler har jeg i en undervisningssituasjon? Hvilke ulemper har jeg som nyutdannet pedagog? Hva er mine tanker om fremtiden? Hva vil jeg skrive master om? Alt dette var ting jeg ble bombardert med. Og prøvde å svare på etter beste evne.
Selv om intervjuet var relativt uformelt, var jeg stresset og nervøs. Mange spørsmål fløy gjennom hodet mitt: Hva tenker de om meg? Er jeg god nok for dette? Takler jeg sitasjonen på en god måte? Hva kommer de til å spørre meg om? Hvordan skal jeg formulere meg? Vil de ha meg?
Etter en time på rektors kontor, gikk jeg ut med en blandet, men hovedsaklig god følelse. De ville jo tross alt ha meg. De hadde ikke ringt om de ikke ville det. Men hadde jeg snakket godt nok for meg? I bilen hjem var det singalong igjen. Mest for å roe nervene. Det ble også en noe nervøs telefonsamtale med min kjære.
Vel hjemme måtte jeg sjekke mailen for å se om noe hadde kommet. Og jammen var det ikke noe der. Det var til og med et jobbtilbud.
Så nå holder jeg på å sjekke ut læreboka jeg skal bruke i undervisningen til høsten. Gjør meg opp tanker, mest om hvordan jeg vil møte elevene, men også om hvordan jeg vil legge opp året. Hva jeg skal bruke pengene på... Mest av alt er jeg takknemmelig for at jeg får en sjanse til å være lærer. Og for at noen ville ha meg. Lille meg som studerer nordisk på NTNU: ikke alle lærere kan si at de ble headhuntet til jobben, men det kan jeg!

Helene Harefrøken

I år igjen er det mange harer på Norske Skog. Jeg ser de stort sett hver dag når jeg går til og fra arbeid. På fabrikkområdet. Det ser ut som om de trives i de grønne lungene der. De sitter og spiser, og enser ikke menneskene som går forbi. Lever i sin egen lille verden, der mat er det viktigste som finnes. Det har ikke kommet noen inn enda. Men så mange som de allerede er, så regner jeg med at det ikke tar lang tid.

I går, på vei hjem fra arbeid, var det en hare som fikk veldig lyst til å røre litt på seg. Det gjorde den ved å hoppe rundt meg mens jeg gikk oppover stien. Flere runder rundt beina mine. Jeg kan ikke la være å smile når noe slik skjer.

I dag tidlig, ville en hare prøve seg på asfalten ved inngangen. Den hoppet med friskt mot bortover. Turen endte fort da den kom til et gitter. Hadde den hoppet en meter lengre bort, hadde den kommet ut i friheten (eller til rovdyrene, om man vil).

Harene har vært der så lenge jeg har, det vil si i alle fall i fem år. Men det har ikke vært så mange av de på lenge. Hvordan de har kommet seg dit, tror jeg ikke noen vet. Men de har ingen fiender der inne etter at reven forsvant. Ja! Det har vært rev på fabrikken. Oter også. Det er nesten en dyrepark. Men det er utrolig trivelig å bli møtt av slike uskyldige vesen tidlig om morgenen.

Et kjedelig menneske?

Nå har jeg arbeidet i litt over en uke, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg har på gule klær, kjører truck, og har nok en gang lært meg å lukke ørene når noen sier noe jeg ikke liker. Jeg har sett mange harepuser, koser med to hunder i stedet for en, og er fortsatt livredd måsene som stadig vekk prøver å angripe meg. Jeg står opp klokka seks hver dag, og legger meg litt i tidligste laget. Jeg har blitt en gjennomsnittsarbeider.
Bendik er i Trondheim, og pakker, vasker og er generellt flink. I dag er det visning på leiligheten. som ser slik ut på finn.no. Jeg er spent på om noen kommer. Men jeg regner med det, siden det skal være visning... Håper noen vil ha leiligheten, så vi slipper å betale dobbel leie i to måneder.
Jeg er generelt lite på nett, har ikke lader til mobilen, og er ikke særlig tilgjengelig. Livet er kjedelig, men når pengene kommer rasende inn, skal jeg få tilbake det livet jeg har i Trondheim...

Trenger man 10 hvite singletter?

Jeg gjør tydeligvis det. Jeg holder på å pakke ned livet mitt i esker, og det er først når man gjør det, at man finner ut hvor mye man har. Som 10 helt ordinære, enkle hvite singletter. Jeg trenger vel strengt talt ikke ti nesten identiske klesplagg. De er anvendelige, men jeg har da vaskemaskin, og må bare lære meg å planlegge litt! Jeg har, etter en oppryddning, halvert klesskapet mitt. De klærne som ser ok ut, går til Free-Tex. Resten gikk i søpla. Jeg sitter igjen med litt over tre søppelsekker med klær. Fortsatt litt for mye, men det er plass til alt i skapet mitt nå, i motsetning til tidligere.
Jeg hadde også glemt hvor mange bøker jeg har. Jeg har sendt avgårde de fleste, men likevell fortsetter det å poppe opp bøker over alt. I helga fant jeg nesten en eske bøker i boden. I tillegg til den jeg fant i veska mi, bøker jeg har lest som har forsvunnet under senga, og bøker som dukket opp i kjøkkenskapet (riktig nok kokebøker, men det er ikke logisk å ha bøker i kjøkkenskapet!).
Vi har så mange kopper at vi kan fylle leiligheten med folk, gi de hver sin kopp, og fortsatt er det kopper igjen. Filmer er over alt. Men det var jeg klar over fra før. Skrivesaker kommer plutselig fram. Kremer, som jeg trodde var tapt for alltid, dukker opp igjen, som om de var tatt ut fra løse lufta.
Nå venter jeg bare på at enkeltsokkene skal finne sin partner, så er alt på plass.

Litt mer hyttetur

Jeg og Bendik har vært på noen hytteturer i løpet av de årene vi har vært sammen. Men alle bildene jeg har tatt, har vært med mobilen. Nå har jeg endelig fått lagt de over på pc'en, og kan dermed dele de med de som vil se. Det er ikke akkurat et speilreflekskameraresultat, men noe er bedre enn ingenting:

På hytta er det godt å være hund. Mye plass å spirnge på, og langt band når det er sauer til stede.

Ordentlig hyttefrokost

Like utenfor hytteveggen er det stor plass

Litt mat må man ha på en slik tur

Shakra passer på Bendik, mens han henter båten. Når hun er løs, springer hun fram og tilbake, og passer på at vi ikke drar fra henne.

Et illustrerende bilde

fra da vi var på Inderøya:

Den første sommerisen

Den første sommerisen skal nytes i sommerferien. Det er så klart lov å spise mye is før den tid, men det er ikke den første sommerisen.
Den første sommerisen skal være litt klisjette og grisete.
Den første sommerisen skal spises med hele ansiktet.
Jeg har spist min første sommeris. Softis med lakrisstrø. Og den var fantastisk god, seig og svart.

Sommer?

Klokka 7 i dag var det 18 grader ute. Sola skinte og fuglene kvitret, og vekket meg.
I dag er dagen. Jeg skal levere mappa mi, bli ferdig med det. Sommerferiefølelsen begynner å komme, og den bør komme fort, for jeg har kun ferie fram til tirsdag...

Fotografen kommer!

Både i går og i dag har det vært hektisk i husholdningen Henriksen/Solheim Eid. Midt på dagen i går kom det nemlig en telefon om fotografering av leiligheten. Dette hadde vært flott å få til, tenkte begge to. Men vi må rydde og vaske. Leilighetene har ikke vært representabel på en stund, grunnet min tidlige pakking, klesvasking og eksamensskriverier, og Bendiks dingser og ting (også kalt elektronikk). Gårdagen gikk med på å rydde. Flytte kasser på loftet, få unna ting fra bord, hyller og skrivepulter. Og det var mange ting. Vi brukte hele kvelden på effektiv rydding. Vi stuet unna det det var plass til i hyller og skap (tilnærmet fjortisrydding - den ryddingen man ikke vil gjøre, men som foreldre tvinger på en), bar som noen helter opp på lofetet, og i bilen. Min snille mor var innom og tok med flere kasser som tok opp mye plass.
I dag har vi vasket. Fliser, ovner, vindu, gulv, bad og alle andre overflater. Og det tar tid å vaske alt grundig. Særlig når det er en liten stund siden sist det ble gjort. I tillegg måtte man prøve å få i seg litt mat (frokost ble inntatt kl. 14.00, middag er enda ikke inntatt eller påtenkt). Gardinene skulle strykes. Flere ting skulle på boden. Biene mine på vinduet måtte ned.
Vi avtalte at før fotografen kom, skulle jeg ta med Shakra ut, så det ikke ble så mye hår i leiligheten. For er det en ting den hunden kan, så er det å røyte. Når det begynte å nærme seg, tok jeg og Shakra turen ut på sykkel. Opp til Ladestien og tilbake. Det var varmt og hardt underlag, så vi tok oss god tid. Prøvde i alle fall. I begynnelsen var dyret så ivrig at hun dro til av alle krefter. Og det var forsåvidt greit det. Hun hadde trekksele, og lov til å dra. Men dette førte til at før vi kom til OBS!, var hun så sliten, at vi omtrent holdt marsjtempo.
Ved den nye parken på Lade tok vi en liten pustepause og hilste på en Bouvier. Dette er en hund som ligner mye på en Riesenschnauzer, men med mykere pels. De ble ikke helt venner, men det var ikke Shakra sin feil. Hun bare stod i ro, mens den andre hunden knurret. Vi gikk fort videre til et lite basseng, så den lille sorte skulle få drikke litt. Men det hadde ikke hun tenkt. Hun spankulerte rett ut i vannet, og rullet seg rundt. Det var sikkert godt med litt kaldt vann i den svarte, varme pelsen.
På vei tilbake syklet vi forbi et bilverksted. Utenfor stod det en ung mann og spylte biler. Jeg spurte høflig og forsiktig om han ikke kunne spyle litt på Shakra også, så hun ikke ble alt for varm. Det kunne han. Men dyret var mer interessert i å drikke vannet, så det ble ikke en langvarig stopp. Men jeg fikk brukt litt engelsk i dag også, da mannen ikke snakket norsk.
Vel hjemme, hadde fotografen forlatt åstedet, og bildene kommer sikkert ut etter hvert. Håper de ble fine, og at de var verd alt slitet. Vi fikk i alle fall vasket leiligheten grundig!

Metatekst

Nå har jeg skrevet på de samme fire oppgavene i nesten et halvt år. Fundert på formuleringer, og hvor jeg vil med tema. Hvilke referanser som er sentrale og hvorfor i all verden jeg skal skrive mer i løpet av dette halvåret enn det jeg kommer til å gjøre på masteren min. Og nå som det nærmer seg slutten, skal jeg jammen skrive en metatekst.
En tekst om hvorfor jeg valgte de oppgavene jeg valgte. Jeg er så lei av å tvere ut om de samme temaene, og så skal jeg skrive om hvorfor jeg gjør det. Av og til blir jeg litt oppgitt. Mest over meg selv.

Ut på tur!

I helga var vi på Inderøya. Ut på kvelden på fredag, var det på tide med en tur ut i naturen. Vi skulle egentlig bare være late, og slippe Shakra i en innhegning, og la henne springe fritt. Vi gikk ut med godt humør, og tuslet mot målet. På vei bortover, kom vi på at vi måtte sjekke at det ikke var satt ut kyr der før vi slapp den lille svarte. Bendik tok føringen, og krøp under strømgjerdet, sammen med Shakra. Plutselig knakk hun sammen, og landet på ryggen i gresset. Der rullet hun seg rundt et par ganger, før vi skjønte hva det  var hun rullet seg i: Kubærsj! Hele venstre side av hunden hadde skiftet farge fra svart til brun. Det var ingen vei utenom: hun måtte vaskes.
En av fordelene med Inderøya er at det er vann nesten over alt. Dermed satte vi nesa mot ei flytebrygge, så hun kunne få vasse litt og bli svart igjen. Vi gikk langs drivhus og hager i full blomst. På traktorveier jeg ikke har vært på før. Forbi det Bendik mener er et gammelt sprengstofflager, og ned til vannet.
Shakra er veldig glad i å vasse, men hun har ikke svømt før. Dette viste seg igjen på fredag. Vi slapp henne i vannkanten, så hun kunne bade, uten å ha oss på slep, før vi tuslet ut på bryggekanten, med en gulrot i hver hånd. Den lille sorte storkoste seg, sprang i vannkanten og plasket som bare en Riesenschnauzer kan.
Etter en liten halvtime i fjærekanten, begynte vi å tusle hjemover. Over et berg, på en sti jeg aldri har gått på før.
Jeg prøvde meg på flere ting jeg egentlig ikke kan. Jeg prøvde å finne ut om geografien til stedet, og prøvde også å orientere meg i forhold til kjente plasser. Jeg brukte sikkert fem minutt på å finne kirkespiret som stakk fram bak noen åskanter. Mange ting var relativt lette å finne tilbake til. Inderøy sentrum, "den gyldne omvei" og veien til Røra var relativt lett. Etter utkikksstoppen gikk vi videre. Da begynte blomsterfanen i meg å våkne. Jeg stoppet opp ved hver blomst, og spurte Bendik om hvilken sort dette var, nysgjerrig som bare et barn kan være. Jeg har hatt kjenskap til mange ulike blomstertyper tidligere, da min morfar var utrolig flink til å ta barnebarna med ut på oppdagelsesferd. Men dete har kommet i bakleksa de siste årene, da hjernen i større grad brukes til litteraturkunnskap en blomstersorter.
Det aller beste med turen var regnet. Mens vi gikk på stien, begynte det å smådryppe litt, og vannmengden økte hyppig. Men fordi vi gikk i skogen, hørtes det ut som at regnet falt mot taket en kald høstkveld, mens man sitter forran peisen med en varm kopp drikke. Det er en av de beste lydene som fins!

Oppgaveskrivedag

Jeg skulle stå opp tidlig i dag for å skrive oppgave.
Men når vekkerklokka ringte, holdt dyna meg igjen. Og puta tok et godt tak i håret mitt, så det var umulig å komme seg opp.
Jeg skulle begynne med en gang jeg stod opp.
Men så skulle Shakra ut på do. Og så var det vått i gresset. Herlig vått, ikke kaldt, men friskt. Så vi endte opp med å være ute en stund, og bare lukte på vått gress og høre på fuglene som hadde stått opp.
Jeg skulle begynne med en gang jeg kom inn.
Men da måtte man ha litt frokost. Og jeg kan ikke spise frokost når det er stilt, så jeg skrudde på TV'en. Og når man først har begynt å se på et program, må man nesten se det ferdig.
Jeg skulle begynne med en gang jeg skrudde på PC'en.
Men så måtte jeg sjekke om jeg hadde fått mail. Og det hadde jeg. Og det man må gjøre da, er å svare på mailen.
Og så måtte jeg sjekke facebook, for å se om det hadde skjedd noe der. Og det hadde det jo gjort. Så da måtte jeg oppdatere meg på hva alle sammen hadde gjort de siste timene.
Så måtte jeg så klart lese gjennom en rekke aviser, for å se om det hadde skjedd noe annet enn det som stod på facebook.
Så måtte jeg ta bloggrunden. Ingen morgen foruten. For på bloggrunden får man jo en enda mer inngående innføring i hva som har skjedd det siste døgnet.
Når jeg var ferdig med det, var det på tide å begynne.
Bortsett fra at jeg fikk en utrolig stor trang til å beskrive min prokastrinasjon for alle som gidder å lese om den.
Når jeg er ferdig skal jeg begynne å skrive.
Jeg skal bare finne fram bøkene mine først...

Medtrafikanter

Den siste tiden har jeg kjørt en del. Busskortet mitt gikk ut i midten av mai, og det er billigere å kjøre bil enn å ta buss. Så lenge man ikke parkerer i sentrum og må betale parkeringsavgift da. På grunn av all kjøringen, har jeg sett en del sjåfører som ikke burde vært så ofte i trafikken. Det er en ting å ikke bruke blinklys på vei ut av rundkjøringa. Ikke særlig lurt, men det skal man kunne lese i trafikkbildet. De jeg snakker om er de virkelige farlige. Som et par mopedister jeg kjørte bak for en ukes tid siden. For det første kjørte de i shorts. Ikke særlig lurt om man velter eller krasjer, men det går kun ut over de selv, så jeg skal ikke krangle på det. Men måten de kjørte på var også farlig. To i bredden. Den ene kjørte av for å fylle bensin, og ble derfor hengende litt etter. I stedet for å følge vanlige trafikkregler (dette skjedde forøvrig i en 30-sone) og følge trafikken, råkjørte han, passerte biler når det kom kjøretøy i motsatt kjøreretning og gav seg ikke før han kom fram til kompisen sin igjen. Kompisen kjørteforøvrig like forran meg. I det den første kom opp bak meg, kom han så nært at jeg ikke hadde en sjanse til å se ham i speilet. Han holdt seg i min blindsone til han var på høyde med førersetet. Når de kom opp på siden av hverandre, var det ikke så nøye med trafikken lengre. Det var så klart mye viktigere å snakke sammen. Mens de kjørte. De fortsatte å kjøre helt opp i bilen forran, og hadde tydeligvis ikke tenkt så mye på at i denne sammenhengen var de svært myke trafikanter. Om bil og moped møtes, er det helt klart hvem som taper kampen.
Jeg har også sett litt andre vinklinger på det. Biler som kjører så aggresivt at jeg synes det er skummelt å kjøre på samme veg som de. Men ingen episoder har fått meg til å tenke på samme måte som den over!

Nettløs

I over to døgn var jeg uten nett, på et tidspunkt der jeg absolutt burde ha hatt det. Siste innspurt i oppgaveskriving krever litt kildeinnhenting,  og da gjerne fra både internett og bøker. I tillegg mistet jeg underholdningsaspektet ved internett. Ikke noen kobling betyr ingen nyheter, blogger, facebook og andre svært trivelige og underholdende arenaer.

Jeg overlevde utrolig nok. Litt traumatisert, og svært glad for å få tilbake internett.