Helene Harefrøken

I år igjen er det mange harer på Norske Skog. Jeg ser de stort sett hver dag når jeg går til og fra arbeid. På fabrikkområdet. Det ser ut som om de trives i de grønne lungene der. De sitter og spiser, og enser ikke menneskene som går forbi. Lever i sin egen lille verden, der mat er det viktigste som finnes. Det har ikke kommet noen inn enda. Men så mange som de allerede er, så regner jeg med at det ikke tar lang tid.

I går, på vei hjem fra arbeid, var det en hare som fikk veldig lyst til å røre litt på seg. Det gjorde den ved å hoppe rundt meg mens jeg gikk oppover stien. Flere runder rundt beina mine. Jeg kan ikke la være å smile når noe slik skjer.

I dag tidlig, ville en hare prøve seg på asfalten ved inngangen. Den hoppet med friskt mot bortover. Turen endte fort da den kom til et gitter. Hadde den hoppet en meter lengre bort, hadde den kommet ut i friheten (eller til rovdyrene, om man vil).

Harene har vært der så lenge jeg har, det vil si i alle fall i fem år. Men det har ikke vært så mange av de på lenge. Hvordan de har kommet seg dit, tror jeg ikke noen vet. Men de har ingen fiender der inne etter at reven forsvant. Ja! Det har vært rev på fabrikken. Oter også. Det er nesten en dyrepark. Men det er utrolig trivelig å bli møtt av slike uskyldige vesen tidlig om morgenen.