Plutselig

På mandag stod jeg opp tidlig, tok på meg de gule klærne, og gikk på jobb. Alt var som vanlig. Det var en ganske treig dag, og vi fikk i oppdrag å hente en del ting på felleskjøpet. På vei i den rekvirerte bilen fikk jeg en telefon. Helt ut av det blå. Det var en trivelig dame som lurte på om jeg hadde lyst på jobb til høsten. Det var en skole jeg ikke hadde søkt på, men som jeg egentlig kunne tenke meg å jobbe på i framtiden. Jeg hadde altså ikke søkt på stillingen. Det hele skjedde helt plutselig. I løpet av en liten stund var jeg forvandlet fra en avslappet truckkjører til en stresset student som skulle på sitt første virkelige jobbintervju.
Jeg fikk fri fra Skogn for å reise, men måtte innom Magneten, det lokale kjøpesenteret, for å finne noen klær. Jeg er i pakkemodus for tiden, og har ikke oversikt over hvor jeg har noen ting. Og man kan ikke komme på sitt første ordentlige jobbintervju i gule klær, eller i klær som har utringning til navlen, som var de to alternativene jeg hadde. En trivelig butikkansatt hjalp meg til å finne fram til en nydelig hvit bluse, med tilhørende singlet. I tillegg hadde jeg rotet fram en dongeribukse.
Stresset satte jeg meg inn i bilen, og kjørte ut på veien. Over høytalerne hadde jeg selskap av ABBA, for til slike anledninger må jeg ha syngmedmusikk. En halvtimes kjøretur etterpå, og bilen var parkert. Jeg tuslet nervøs inn på skolen, for å møte de jeg skulle møte, uten å vite hvem de egentlig var.
Jeg fikk en kopp kaffe i hånda, og skulle sitte en liten time og snakke om hvem jeg er, og hvilke tanker jeg har omkring undervisning. Uten å ha fått forberedt meg ordentlig, som man gjerne vil til slike intervju. Hvilke fordeler har jeg i en undervisningssituasjon? Hvilke ulemper har jeg som nyutdannet pedagog? Hva er mine tanker om fremtiden? Hva vil jeg skrive master om? Alt dette var ting jeg ble bombardert med. Og prøvde å svare på etter beste evne.
Selv om intervjuet var relativt uformelt, var jeg stresset og nervøs. Mange spørsmål fløy gjennom hodet mitt: Hva tenker de om meg? Er jeg god nok for dette? Takler jeg sitasjonen på en god måte? Hva kommer de til å spørre meg om? Hvordan skal jeg formulere meg? Vil de ha meg?
Etter en time på rektors kontor, gikk jeg ut med en blandet, men hovedsaklig god følelse. De ville jo tross alt ha meg. De hadde ikke ringt om de ikke ville det. Men hadde jeg snakket godt nok for meg? I bilen hjem var det singalong igjen. Mest for å roe nervene. Det ble også en noe nervøs telefonsamtale med min kjære.
Vel hjemme måtte jeg sjekke mailen for å se om noe hadde kommet. Og jammen var det ikke noe der. Det var til og med et jobbtilbud.
Så nå holder jeg på å sjekke ut læreboka jeg skal bruke i undervisningen til høsten. Gjør meg opp tanker, mest om hvordan jeg vil møte elevene, men også om hvordan jeg vil legge opp året. Hva jeg skal bruke pengene på... Mest av alt er jeg takknemmelig for at jeg får en sjanse til å være lærer. Og for at noen ville ha meg. Lille meg som studerer nordisk på NTNU: ikke alle lærere kan si at de ble headhuntet til jobben, men det kan jeg!