Tøff i pysjamas

Av og til møter jeg folk som får meg til å revurdere hva jeg tenker rundt ting. Ds jeg begynte på lektorstudiet møtte jeg en slik person!

Helt fra jeg var liten, har mamma hele tiden sagt at personer med funksjonshemminger kan være krevende. Dette gjelder både sosialt og psykisk. Grunnen til dette er så klart at hun har jobbet i helsevesenet, og vet hva det går ut på. Og jeg har hørt på henne. Da jeg begynte på folkehøgskole, sa hun at jeg for all del ikke burde bli støttekontakt. Det var mitt år, og jeg skulle ikke ha ansvar for noen andre enn meg selv. Og jeg hørte på henne. Formaningene hennes ble etter hvert en del av mitt tenkesett, mine normer. Dette har ført til at jeg i stor grad har tatt avstand fra funksjonshemmede.

Da jeg begynte på lektorstudiet, møtte jeg en funksjonshemmet. Det var det jeg så. Hun satt i rullestol. Med mine svært fastgrodde holdninger, tenkte jeg at det var lettest å holde meg unna. Ikke ta ansvar, helst ikke ha så mye kontakt. For dette ville jo i stor grad føre til merarbeid for min egen del. Tenkte jeg. Jeg så ikke personen.

Etter hvert har vi møttes flere ganger, og jeg har blitt bedre kjent med henne. Jeg har oppdaget personen. Den fandenivoldske holdningen, ståpåviljen, sarkasmen og mennesket. Jeg setter stor pris på henne.

Da praksisklassen min skulle ha om funksjonshemminger, var jeg ikke i tvil om hvem som kunne lære de det best. Det var ikke meg. Hva kan jeg si? Jeg kan snakke lenge om deres historie, NAV-system jeg ikke kjenner til, deres rettigheter, som jeg ikke har hatt behov for å finne ut av og støtteapparatene. Men kan jeg virkelig si noe om fordommene de møter? Kan jeg sette elevene inn i den situasjonen? Det er klart jeg ikke kan det.

I dag hørte jeg det beste foredraget jeg har hørt. Noen sinne. Alle satt som tente lys. Både jeg, elevene og praksislæreren. Og det rørte alle. En slik formidlingsevne er sjelden. Den som både forklarer og formidler.

Takk, for at du fikk meg til å overvinne mine fordommer. Jeg er stolt av å være din venn!