Hjem til Levanger

Da har det gått nesten en uke med valp, og alt fungerer utmerket. Etter eksamen på lørdag, var det på tide å reise hjem til Levanger. Mamma og Pappa hadde forbarmet seg over meg, og kom og hentet oss så jeg rakk handballkampen. Det var en livlig hund som hoppet inn i bilen, og en litt mer skeptisk hund som krøp ut igjen når vi kom til Levanger. Der stod det nemlig en liten hvit dott og ventet på oss. Den hvite dotten var Coda.
Men etter to minutt var alt greit, og det som ser ut til å bli tidenes jul var i gang. Siden da har de vært uadskillelige. De leker sammen, krangler og sover sammen. De deler nesten alt. NESTEN. For når det kommer til mat, er det ingen kjære mor. Om det er noen som kommer nær matskåla tilk en av dem (det vil si de på fire bein), brummes det. Det er en ting om vi på to bein kommer, da er det 'no stress', det er noe annet om det kommer en firbeint trussel.
Selv om størrelsesforholdet mellom dem er stor allerede, er de ganske jamnbyrdige når de sloss. Det Shakra har i styrke og størrelse, tar Coda igjen når det kommer til erfaring og kroppsbeherskelse.
At Shakra er Riesenschnauzer fikk mamma erfare en dag. Nå, like før jul, er det baking og matlaging for full rulle. I går var det medisterkakene som stod for tur. Mamma, som regel stødig på handen, mistet en på gulvet. Coda, som enda ikke har funnet ut av de store (mat)gleder i livet, reagerte ikke i det hele tatt. Men mitt lille matvrak var som et lyn. Rett og slett *svupp*. Det skal i denne sammenheng legges til at hun ikke er vant med slik kost. Det går vanligvis i tørrfor og tyggebein.
Det er også mye mer gøy og gå på tur sammen. Leking i snøen er også mye mer interessant med en som deler interessen for å snuse på alt verden har å by på. For ikke å snakke om alle de nye spennende smakene i mors hage. Lyng er så langt favoritten!
Men nå er idyllen tilbake. I skrivende stund er det rolig, med en valp sovende oppå den andre!