Mitt møte med Onkel Politi

I går var en Inderøya dag. Det vil si: stå opp før 6, hive seg i  bilen og sitte stille og kjøre i 1,5 timer, hoppe ut, gjøre klar det siste til undervisninga, undervise i 4-6 timer i strekk, hoppe i bilen, kjøre i 1,5 timer igjen, komme hjem og slenge seg i godstolen. Til nå har dette stort sett gått etter planen. Kjøringa altså. Det største problemet har vært et strekk med veiarbeid mellom Levanger og Stjørdal. Av og til har vi stått stille i 5-10 minutter, men det ødelegger ikke mitt tidsskjema.

I går var det imidlertid helt annerledes på vei hjem. Allerede på Røra (10 min. etter kjørestart) møtte vi det første bilhavariet. Varseltrekanten var plassert ut, og ingen skade skjedd. Vi kjørte videre i 15 min. og kom nesten til Levanger sentrum. Der stod en annen bil. Også denne relativt hel, med varseltrekanten ute, og ingen personskader. I Vuddudalen (ca. 35-40 min kjøring) stod en trailer i veien. Denne hadde ikke kommet seg inn i ei lomme, men stod midt i kjørebanen, og skapte rimelig mye kø. I motsatt kjøreretning, heldigvis. Når vi kom til Stjørdal var det ekstremt mye kø i begge kjøreretninger. Det var nesten vanskelig å komme seg gjennom de to rundkjøringene på grunn av køen. Når vi kom til Hell-tunellen, så vi hvorfor: En kjedekolisjon med 6 biler involvert. Heldigvis ingen personskader. Jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Die Hard 4.0, like før Bruce Willis "flyr" med bilen.

Det mest traumatiske med kjøreturen i går var likevell mitt møte med Onkel Politi. Dette skjedde like før vi kom inn i Stjørdal sentrum (altså etter ca en time i bilen). Vi kjørte som vanlig, fulgte bilene som lå forran, og bilene bak fulgte oss. Det gikk greit unna, og vi var egentlig fornøyd med at vi holdt tidsskjema på tross av alt vi hadde opplevd. I en sidelomme ser vi en politibil, og vi begynner å lure på om det er en eller annen form for kontroll de skal begynne med .Dette var ganske interessant, for hverken jeg eller min passasjer har noen gang blitt stoppet i en politikontroll av noe slag. Skuffelsen ble derfor stor når vi oppdaget at han kjørte inn like bak oss. Jeg ble litt overrasket over at han brukte blålysene til å komme seg inn på veien, for så å skru de av igjen. Innerst inne kunne jeg tenke meg å ha blålys på taket selv, for å slippe unna litt kø... Etter to-tre minutter, setter plutselig politibilen på blålysene igjen, og som seg hør og bør, kom jeg meg ut av veien på mest effektive måte. I dette tilfellet en veilomme som lå veldig kurant plassert. Bilen bak meg valgte å stoppe på akkurat samme plass. Men politibilen skulle ikke forbi. Når jeg så i speilene, så jeg en uniformert politimann komme mot meg. Tankene svirret og jeg lurte litt på hva jeg hadde gjort. Jeg kunne ikke komme på noe som helst som skulle tilsvare at jeg skulle bli stoppet av politi. Uniformen og mannen kom nærmere, og kakket på ruta mi. Jeg så opp på ham med et nervøst blikk, og ble nesten litt skuffet da han bare vinket meg videre. Ingen action. Jeg måtte ikke vise førerkort en gang.

I ettertid er jeg veldig nysgjerrig på hva de ville med bilen bak meg!