Da jeg var ung

og gikk på videregående, hente det stadig vekk at vi skulle ha innleveringer. Og jeg har spart på de fleste. I dag, når jeg endelig bukket under for presset, og skaffet meg g-mail, var det også på tide å rydde i innboksen! Da fant jeg et gammelt kåseri. Det er skrevet av undertegnede, siste året på ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet det, men det er en annen sak:

REALITY:

Reality er egentlig et svært enkelt TV-konsept: man setter sammen en gruppe mennesker som normalt ikke ville vært interessert i å se på hverandre. Tar dem ut fra sitt vanlige miljø, og isolerer dem på en øde øy, en bar, ei fyrstikkeske på Fornebu eller en annen lite egnet oppholdsplass. Deretter tar du fra dem nesten alle eiendeler og erstatter dem med mikrofoner, alkohol og hundemat.

Så må man finne et tema. Vanlige tema er: krangler, slåsskamper, utestenging og drittkasting. Premier må det også være. Man kan la deltakerne kjempe om penger og oppmerksomhet eller oppmerksomhet og penger.

Det som er fascinerende (hvis det i det hele tatt finns noe fascinerende) med reality er ikke konkurransene. Det er hvordan mennesker begynner å kaste dritt til hverandre i situasjoner de ikke har kontroll over. Ta årets Farmen. Der var to religiøse søstre med. Men etter en stund, virker de ikke særlig religiøse. Den ene baksnakket verre enn noen andre, og den andre kom nesten i slåsskamp.

Reality er et eldgammelt konsept. Helt fra vi begynte å snakke har det eksistert en eller annen form for reality, eller virkelighet, i en bestemt sammenheng. I begynnelsen var det enkle konsept, som hva nabokona drev med. Etter hvert ble dette satt i system, og vi fikk landets første avis. Noen år etter det, kunne folk se det med egne øyne på teater, for en billig penge selvsagt. De beste av disse realityteatrene, for eksempel ”et dukkehjem”, var skrevet av vår store mester Ibsen, og kalles i dag ”titteskapsteater”. Det nevnte stykket ble så populært at hele verden fikk et innblikk i den norske realityhverdagen. Så kom radioen, og vi kunne høre om personlige tragedier, heltedåder og andre virkelige hendelser. Men den manglet en viktig ingrediens – realityshowet. Dette ble først rettet på mange år senere, da realityseriene kom til norske tv-skjermer.

Selv fikk jeg min første reality opplevelse med TV Norges ”Villa Medusa”. Her ble deltakerne sendt til en sydhavsøy, uten penger, med alkohol. For å vinne, måtte du få flest mulig hvite kameler, samt vinne en biljardturnering. Taperen var den som fikk flest sorte kameler. Han måtte ta den tunge veien til oppvasken.

Etter dette har de kommet som perler på en snor. Eller som kuler fra en maskinpistol. Jeg skal nevne noen av de mest kjente:

BIG BROTHER: oppmerksomhetssyke, unge, pene mennesker i en bunker i 114 dager, uten
kontakt med omverdenen, men med alkohol.

UNGKAREN: Unge, pene, oppmerksomhetssyke damer som jakter på den store kjærligheten.
Den store kjærligheten er en ung, oppmerksomhetssyk, pen mann.

FARMEN: oppmerksomhetssyke, unge, pene mennesker på en gård uten strøm og ferdigmat,
med alkohol.

71* NORD: oppmerksomhetssyke, pene, unge mennesker på fjelltur.

ELDREBØLGEN: oppmerksomhetssyke, gamle gubber og feminister som prøver å oppføre
seg som oppmerksomhetssyke, unge, pene menn og damer.

Men det merkelige inntreffer først etter at ”vinneren” er kåret og det virkelig begynner å storme rundt disse karakterene. Vi ser dem på TV, i ukeblad og i aviser. Vi lærer om svik gjennom serien, overvåkning, psykiske problem og alt annet som er nyttig å vite (og som vi vil at folk skal vite om oss).

Den ultimate realityserien må ha mer enn et pent fjes og et par 100 000 kroner i premie. Den må ha en skikkelig gulrot. Minst 2 meter. Jeg tenker på makt. Makt er en premie som trekker interessante mennesker til TV-skjermen. Personer med meninger. Serien må også ha spenning fram til siste slutt, med drittkasting fra forskjellige kanter. Den kan godt begynne med mange deltakere, men etter hvert må vi kunne velge mellom den radikale, hvite, mannlige, rike drittkasteren og den konservative, hvite, mannlige, rike drittkasteren.

Det geniale med denne realityserien er at den faktisk eksisterer. Den kommer både på
amerikansk og norsk og går hvert 4. år. I år er den på norsk. Med Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik i spissen, må deltakerne gjennom mange prøver før seierherren blir kåret. La oss håpe på et skikkelig show. Premien er et hjørnekontor i regjeringskvartalet, taperen må nøye seg med en plass på Stortinget.