Tenn et lys for Japan?

Dere må misforstå meg rett når jeg skriver det jeg kommer til å skrive. Det som har skjedd i Japan er så klart forferdelig. Det er både trist og grusomt. Det er som å ha en vond drøm, for så å våkne opp til en enda verre virkelighet.

Jeg skylder på media. Jeg tror det er vår tids medierace som har skylden i det jeg kommer med. For det er gjennom media vi hører om den ufattelige katastrofen. Det er her all informasjon kommer om antall omkomne, antall savnede, og antall berørte. Det er også gjennom media at vi får høre alle enkelthistoriene. Og enkelthistoriene er grusomme. Som alt annet i denne situasjonen. Men for min del blir det alt for mange inntrykk på en gang. Jeg klarer ikke å relatere meg til foreldrene som fant sin 18-årige datter omkommet. Jeg klarer ikke å relatere meg til den stakkars moren som fikk sitt lille barn revet ut av armene når tsunamien kom.

Jeg bryr meg. Det er menneskelig. Jeg er ikke en psykopat, eller en negativt rettet narsissist. Jeg er et enkelt menneske som ikke har opplevd mye grusomt i mitt liv. Jeg lever mitt gode liv i Norge, et av verdens beste land, i følge mange indekser og undersøkelser. Jeg klarer ikke å relatere meg til så mange enkelthistorier på kort tid.

Mediene pøser ut informasjon. Hvem som er savnet, hvor de er savnet. Bilder av byer før og etter katastrofen. Jeg kan ikke si noe om hva som foregår på TV. Jeg har ikke sett TV siden ulykken inntraff. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan. Men hadde jeg hatt TV, er det ikke sikkert den hadde stått på. Fordi det blir for mange inntrykk på en gang.

Jeg vil sansynligvis ikke tenne et lys for de som er savnet, omkommet eller lider på andre måter. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Jeg vil ikke sitte i trygge Trondheim, og vise for innbyggerne i Trondheim at jeg føler med jordskjelvoffer, og tsunamirammede japanere. Hva bryr det dem om de ser et annet lys i et nytt vindu. Om jeg hadde hatt råd, ville jeg heller ha sendt penger. Men mine økonomiske rammer gir meg ikke muligheten til å gi mer enn jeg allerede gjør til Røde Kors. Jeg ser derfor ingen grunn til å bade i min egen selvopptatthet gjennom å tenne lyset som facebook så ivrig reklamerer for.

Jeg hadde akkurat samme opplevelse av tsunamien som var i jula. Jeg klarer ikke å ta inn så mange emosjoner på en gang. Jeg føler jeg blir bombardert med de.

Mediene bruker denne naturkatastrofen til å øke sitt eget salg. En norsk nettavis hadde prøvd å visualisere tsunamien for sine lesere. Det gjorde de ved å la musa være tsunamien, som feide inn over landet. For meg blir det usmakelig. Media konkurrerer om å selge den mest rørende og tårevåte historien. De ender med å billedlig oversvømme leseren med informasjon. Som leseren emosjonelt ikke er moden for. Veldig få i min bekjentskapskrets vet hvordan en ekte katastrofe er. At mange av de du kjenner ikke lever, eller at man ikke får kontakt med de.

På mange måter har jeg det samme forholdet til tsunamiofrene, som jeg har til andre verdenskrig. Ikke en naturkatastrofe, riktig nok, men jeg klarer ikke å forholde meg til enkeltskjebnene. Jeg vet det var forferdelig mens det pågikk. Mange døde, som ikke hadde trengt å dø. Under umenneskelige forhold. Likevel er det en del av historien som fascinerer meg. Hva som skjedde når, og hvor, og hvordan. Jeg kan gå på museum, og bli fascinert av enkeltgjenstander. Jeg har også vært på Hollowkoastutstilling. Det ble en ny opplevelse, og først da klarte jeg å se enkeltskjebnene. Ikke høre om de, eller fortelle mekanisk om hva som skjedde. Det gikk inn på meg. Men det tok sin tid, og det måtte mange historier til for at det skulle gå opp for meg.

I praksis må jeg ha et standpunkt i forhold til katastrofen. Jeg må snakke med elevene om katastrofen, og derfor må jeg ha en viss oversikt over hva som foregår. Mer enn det klarer jeg ikke å ta inn over meg.

Det er ikke meg det er synd på. Det er japanerne. Men på grunn av medienes behov for oppslag, klarer ikke jeg å ta alt inn over meg. De det er synd på, er den stakkars mora som ikke finner igjen barnet sitt, og de stakkar foreldrene som fant sin egen datter død. Det er enda mer synd på de stakkars barna som ikke vet om foreldrene er i live.

Misforstå meg rett. Jeg prøver å strukturere tanker og følelser rundt katastrofen. Men for meg er det enda for nærme, både historisk og gjennom medieoppmerksomhet, til at jeg klarer å forstå hva som har skjedd. Tankene mine er på mange måter i Japan, samtidig som jeg er hjemme i leiligheten min. Medfølelse går til alle som er rammet av katastrofen jeg enda ikke har klart å ta inn over meg.