26.08.2010

For uvitende hundemennesker

Riesenschnauzer (FCI #181) er en stor, sterk og kompakt hunderase av tysk opprinnelse. Det er den største av schnauzerene.

Kynologer og forskere har ment at riesenschnauzeren er et resultat av krysninger mellom den opprinnelige schnauzeren (også kalt standard schnauzer og mellomschnauzer) og bouvier des flandres, men også andre raser kan ha inngått. Trolig oppsto rasen på slutten av 1800-tallet i området Württemberg i Tyskland, der de ble brukt som stallhunder.

Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1909 i Tyskland , da under navnet münchenschnauzer. Den ble anerkjent som egen rase i 1923.


Riesenschnauzer er den største av schnauzerene. Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden tilsvarer omtrent kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. Skulderhøyden er cirka 60-70 cm og vekten ligger normalt omkring 35-49 kg. Den finnes i fargene sort, og salt-og-pepper.

Før var det vanlig å [kuppering|kuppere] både hale og ører på denne hunderasen, men kuppering er når forbudt i de fleste land. I Norge ble forbudet introdusert fra 1987.


Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst.

I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. Under 2. verdenskrig ble Riesenschnauzeren brukt som patruljehund på den tyske jernbanen

Riesenschnauzer passer best som familiehund for erfarne, aktive mennesker. Rasen regnes som uredd, stødig, egenrådig, stri, pågående og utholdende. Den trenger en tydelig leder og rikelig med mosjon og utfordringer for å trives maksimalt og bli en harmonisk familiehund.

Rasen har et naturlig vokterinstinktet og er ofte litt skeptisk til fremmede. Den regnes med i gruppen av vakt- og vokterhunder og har en opprinnelse som stallhund og gårdshund. Den er normalt oppmerksom (lettlært), hardt arbeidende og tåler godt stress. Pelsen må trimmes regelmessig siden den er voksende.


Med sin store selvtillit, sin humor, sin utstråling og sin ubestikkelige kjærlighet til ”familie-flokken” sin, er Riesenschnauzeren en rase de fleste vender tilbake til. Et ordtak sier ”en gang Riesen – alltid Riesen” og dette ser ut til å stemme forbausende godt. De fleste som har hatt Riesen i noen år, blir aldri ordentlig fornøyd med andre raser.

En Riesen er en robust brukshund med stor arbeidsevne/arbeidslyst og gode instinkter. Dette merker du enten du er ute etter turkamerat som kan kløve om sommeren og trekke på ski om vinteren, eller du er ute etter en hund du skal trene med tanke på brukshundkonkurranser, redningshundarbeid, trekk eller andre ting. Så lenge en Riesen får jobbe sammen med eieren eller familien, er den fornøyd. Når en kjøper en Riesen, bør en være klar over dette behovet for og gleden over å jobbe, slik at en på noe vis stimulerer hunden i så måte. På travle dager for oss mennesker kan dette gjøres så enkelt som godbit-søk i huset eller ute på plenen – din Riesen vil alltid være opplagt og han vil elske oppgavene han får!

Som familiehund er Riesen en pålitelig og omgjengelig hund som elsker sin familie med alle dens medlemmer. Den er trygg og signalsterk, noe som gjør at den er lett å lese når den sender ut signaler. Når du omgåes en Riesen er du sjelden i tvil om hvilket humør hunden er i – de signaliserer dette på en så klar måte at ”alle” kan se det. Sammen med barn er den en tålmodig og godmodig hund, på grensen til det dum-snille. Det er derfor viktig at de voksne i familien regulerer samvær mellom barna og hunden slik at hunden slipper å være ”ridehest eller dukke” for familiens minste.

Som eier bør en også være klar over at dette er store, sterke hunder som voksne må ha ansvar for, og de krever en del fysisk aktivitet. De har lite jakt- instinkt og er enkle å få lydige slik at de kan være mye løs på turer i skog og mark. En morsom ”lek” for både voksne, barn og hunden er at noen gjemmer seg i skogen og hunden må ut for å søke dem opp. Det er viktig at man da sitter godt gjemt og er helt stille, slik at hunden må bruke sin medfødte instinkter på å finne igjen familiemedlemmene. På denne måten kan en involvere hele familien i treningen av hunden og hunden vil elske det. En større belønning enn å finne familien sin, kan ikke en Riesen få!

Et element man alltid skal huske på med denne rasen er at de avlet for vakt og de innehar en god del instinkter med tanke på dette. Dersom en Riesen opplever at familiemedlemmer blir truet, vil den gå inn å forsvare med ganske stor tyngde. De er store, kraftige hunder med et barskt utseende, noe som gjør at enkelte kan bli skremt av dem. Det er karakteristisk for rasen at den er uhyre opptatt av sin flokk og mennesker utenom vil ikke alltid være interessante. De ser ofte ut til å se an folk de treffer og noen blir vennlig tatt imot med logring og hilsing, mens andre undersøkes mer kjølig eller ignoreres totalt. Det er viktig at dette tolereres og man bør ikke tvinge hunden bort til folk den ikke ønsker å hilse på.

Som utstillingshund er den en morsom rase. En Riesen med god og stabil mentalitet, kommer inn i ringen med hodet høyt hevet, den eier ringen og den elsker å vise seg fram. En representant i god kondisjon og med riktig stelt pels er et vakkert skue og den vekker oppmerksomhet med sin utstråling, stolthet og styrke. Bak en god utstillingshund ligger mye arbeid både i form av trening og pelsstell og en bør være klar over at en Riesen ikke vil ha nok med å være utstillingshund – den krever mer av sin eier. Med bakgrunn i dette arbeidsbehovet kombinert med en ganske stor porsjon intelligens, vurderer ikke jeg Riesen som en god førstegangshund om ikke eieren er over middels interessert i hundehold. Skal du ha Riesen som din første hund, bør du være interessert i å trene i organiserte former sammen med andre erfarne hundefolk.

Riesenschnauzeren er ofte misforstått som en ”tøff” hund, der eier må gå inn med harde metoder i grensesetting og dressur. Dette stemmer dårlig overens med min erfaring med rasen; en Riesen gjør så godt den kan for eieren sin hele tiden. Dersom du begynner å gå inn med harde metoder, vil du få en hund som ikke forstår hva du ønsker av den. Disse hundene har en såpass høy smerteterskel at de vil kreve at du går virkelig langt i dine straffemetoder for å utøve smerte og du vil ødelegge den stoltheten som er karakteristisk for rasen. Dersom du har en Riesen med sterk personlighet, risikerer du også at du får ”svar på tiltale” dersom du går inn med harde metoder.

I trening av en Riesen må du være konsekvent, oppfinnsom med metoder for trening og belønning, og du må inneha en stor porsjon humor. En Riesen lærer fort, men den vil ofte ikke skjønne poenget med å gjøre samme øvelse gang på gang – ”kan jeg det, så kan jeg det!” I trening vil den ofte kreve noen flere repetisjoner enn mange gjeterhunder, men når de førstes kan noe, så sitter kunnskapen livet ut. Den store flokkfølelsen er en god motivasjon i trening, slik at f.eks innkalling er enkel å trene inn ved å fjerne seg fra hunden, noe som nesten uten unntak fører til at den følger etter. Utviklingen fra valp til voksen hund går i faser og man vil merke at hunden i perioder er mer følsom og at den går gjennom ”spøkelsesperioder” der dagligdagse ting plutselig virker skremmende. I disse fasene er det viktig å være overbærende med hunden og ikke kreve ny-innlæring før fasen er over. Den tiden hunden er i disse fasene, bør en gjøre de dagligdagse tingene som hunden er trygg på, en bør ikke utfordre hunden med nye situasjoner og en må for all del ikke trøste om hunden blir redd; trøster du, bekrefter du at noe er farlig! Du bør late som ingenting og kalle på hunden og avlede den med lek eller lignende.

altså: En gang riesen, alltid riesen =)

Underholdning

I sommer hørte jeg på radio at når man kjeder seg, så reflekterer man over tilværelsen. Dette hadde en professor i psykologi funnet ut. Man har visst nok sine mest reflekterende øyeblikk når man kjeder seg. Dette er ikke tilfellet hos meg. Om det er det, så reflekterer jeg så dypt inni meg, at jeg ikke er klar over det selv!

I dag har jeg vært hjemme hele dagen. Og kjedet meg deler av den. Det er begrenset hvor lenge kabal er interessant. Selv om man skal løse den på tid. Det er begrenset hvor mye man kan vaske og ordne. Etter å ha vasket hele leiligheten (noe som ikke tok mer en ett par timer, inkludert en del rydding), tok det på en måte slutt. Filmene er organisert ved en tidligere kjedeseganledning. Det er for få cd'er å organisere. Skapene er rimelig ryddige, så det var ikke noe vits i å ta tak i noe der. Shakra har vært ute x antall ganger (men klarte likevel ikke å oppføre seg eksemplarisk under styremøtet). Jeg har drukket mange kopper te, hørt masse musikk, og er lei av å sitte i ro. Jeg har reflektert litt, men det handlet mest om hvor vondt det må være å gå ut i spagaten uten nevneverdig trening på forhånd.

Plutselig slo en tanke ned i hodet på meg. Jeg kan lese gjennom noen blogger. Men det var ingen andre som hadde kjedet seg, så det var ikke noe nytt der. Er det virkelig sånn at jeg må skrive noe, for at andre skal skrive noe, tenkte jeg kjapt...

Nå har jeg skrevet litt, og sender dermed staffettpinnen videre, og håper noen tar den!

P.S.: Selv om jeg kjedet meg stort sett hele dagen, klarte jeg likevel å få for dårlig tid til alt jeg skulle ordne før styremøtet. Ironien lenge leve!

20.08.2010

kloke ordboksitat fra BC

I min tegneserieverden er Wileys ordbok en stor hit. Dette er et selskap i Johnny Harts tegneserie B.C. Tenkte å dele litt av denne kunnskapen med dere:

  • Tafatt= Hva man må gjlre med årene for å få robåten i bevegelse
  • Fornybar = skjenkested som ennå ikke er helt innkjørt
  • Cellofan = Strykertilhenger
  • Oddetall = Statistikk over ulike landspisser
  • Tabu = Kiosktyveri
  • Gnelder = Bårkete ilder
  • Underkjenn = Å betale noen nedentil

19.08.2010

EN SOMMER ER OVER

Sommeren er straks over, og vi går over i høstmånedene. Forhåpentlig vis vet ikke værgudene dette... I den anledning, tenkte jeg å oppsummere min sommer, som vanlig i punkter:

  • Truckkjøring. Dette har vært sommerens hovedoppgave. For å få penger, må man jobbe, og da kjører jeg (som vanlig) truck. Dette innebærer: Gule klær (veivesengult, med refleksband og hele sulamitten), vernesko (oppe i fem par nå), hjelm (og hjelmhår), tidlige vekkeklokker, morrastryne, masse kaffe (tok ikke rekorden på antall kaffekopper på en dag i år, men det ble mye koffein likevel), masse menn og testosteron, mange diskusjoner som ikke burde tas når man er i så stort mindretall, gnagsår, radio (Norge), papir, skjule de feil man gjør og le av andres. Pengene kommer vel snart, håper jeg!
  • Småturer. Den lengste turen i år ble til hytta på Stattland. Den varte i hele to og en halv dag. Men det trengtes. En hel helg uten noe man må gjøre. Ellers var det sauer der, så Shakra måtte nok stå i band. Disse ble senere flyttet, siden de fant ut at det var Gaupe på øya. I tillegg til sauene fikk vi selskap av både mus og insekter. Det kunne vi egentlig klart oss uten. Båtturen til hytta var fin, og jeg fikk en guidet tur rundt øya. På lørdagskvelden hørte vi musikk, men jeg vet ikke hvor den kom fra. I tillegg til denne turen, har jeg såvidt vært på Inderøya. Fjellturer har det også blitt noen av. Hunden må da få trimmet seg litt.
  • Sykkelturer. Den beste måten for meg å få Shakra nogen lunde sliten på, er å sette meg på sykkelen, og la henne springe ved siden av. Det har vi gjort noen ganger i sommer. Rundt oss er det en del bakker, så vi har fått prøvd oss både oppover og nedover. Ingen skader skjedd enda (bank i bordet!).
  • Båndtrening. Etter en liten måned borte fra meg, var båndgåinga til Shakra ikke god, for å si det mildt. Det har ikke hjulpet noe særlig at hun har gått en del i trekksele, der hun naturlig vis sklal trekke... Så når vi har gått og syklet, har fokuset vært på å gå fint. Den siste turen på Levanger viste meg at hun kan når hun vil. Hele turen ble gått med slak line, omtrendt akkurat ved foten. Det hjalp kanskje litt at jeg hadde med pølse?
  • Lydighet. Om man skal ha stor hund (les: hund), bør de være lydige. Dette har vi jo jobbet med en stund, men det ble en litt for lang pause i eksamensperioden, så mye ble glemt og fortrengt. Problemet på Levanger er at det ikke finnes noen god treningsplass som er skjermet eller gjæret inne. Sauene var på Halsteinborgen litt for lenge til at vi fikk trent nok innkalling, men mye annet holder på å bli bra nå. Må bare få til overgangen fra mange godbiter til få og ingen.
Stort mer enn det har ikke skjedd. Men jobber man, så jobber man. Og har man hund, så trener man!

07.08.2010

Jeg hadde så mye jeg skulle sagt, men har ikke hatt tid til å si det. Nå når jeg har tid, husker jeg ikke hva jeg skulle si...