Kynologer og forskere har ment at riesenschnauzeren er et resultat av krysninger mellom den opprinnelige schnauzeren (også kalt standard schnauzer og mellomschnauzer) og bouvier des flandres, men også andre raser kan ha inngått. Trolig oppsto rasen på slutten av 1800-tallet i området Württemberg i Tyskland, der de ble brukt som stallhunder.
Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1909 i Tyskland , da under navnet münchenschnauzer. Den ble anerkjent som egen rase i 1923.
Riesenschnauzer er den største av schnauzerene. Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden tilsvarer omtrent kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. Skulderhøyden er cirka 60-70 cm og vekten ligger normalt omkring 35-49 kg. Den finnes i fargene sort, og salt-og-pepper.
Før var det vanlig å [kuppering|kuppere] både hale og ører på denne hunderasen, men kuppering er når forbudt i de fleste land. I Norge ble forbudet introdusert fra 1987.
Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst.
I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. Under 2. verdenskrig ble Riesenschnauzeren brukt som patruljehund på den tyske jernbanenRiesenschnauzer passer best som familiehund for erfarne, aktive mennesker. Rasen regnes som uredd, stødig, egenrådig, stri, pågående og utholdende. Den trenger en tydelig leder og rikelig med mosjon og utfordringer for å trives maksimalt og bli en harmonisk familiehund.
Rasen har et naturlig vokterinstinktet og er ofte litt skeptisk til fremmede. Den regnes med i gruppen av vakt- og vokterhunder og har en opprinnelse som stallhund og gårdshund. Den er normalt oppmerksom (lettlært), hardt arbeidende og tåler godt stress. Pelsen må trimmes regelmessig siden den er voksende.
Med sin store selvtillit, sin humor, sin utstråling og sin ubestikkelige kjærlighet til ”familie-flokken” sin, er Riesenschnauzeren en rase de fleste vender tilbake til. Et ordtak sier ”en gang Riesen – alltid Riesen” og dette ser ut til å stemme forbausende godt. De fleste som har hatt Riesen i noen år, blir aldri ordentlig fornøyd med andre raser.
En Riesen er en robust brukshund med stor arbeidsevne/arbeidslyst og gode instinkter. Dette merker du enten du er ute etter turkamerat som kan kløve om sommeren og trekke på ski om vinteren, eller du er ute etter en hund du skal trene med tanke på brukshundkonkurranser, redningshundarbeid, trekk eller andre ting. Så lenge en Riesen får jobbe sammen med eieren eller familien, er den fornøyd. Når en kjøper en Riesen, bør en være klar over dette behovet for og gleden over å jobbe, slik at en på noe vis stimulerer hunden i så måte. På travle dager for oss mennesker kan dette gjøres så enkelt som godbit-søk i huset eller ute på plenen – din Riesen vil alltid være opplagt og han vil elske oppgavene han får!
Som familiehund er Riesen en pålitelig og omgjengelig hund som elsker sin familie med alle dens medlemmer. Den er trygg og signalsterk, noe som gjør at den er lett å lese når den sender ut signaler. Når du omgåes en Riesen er du sjelden i tvil om hvilket humør hunden er i – de signaliserer dette på en så klar måte at ”alle” kan se det. Sammen med barn er den en tålmodig og godmodig hund, på grensen til det dum-snille. Det er derfor viktig at de voksne i familien regulerer samvær mellom barna og hunden slik at hunden slipper å være ”ridehest eller dukke” for familiens minste.
Som eier bør en også være klar over at dette er store, sterke hunder som voksne må ha ansvar for, og de krever en del fysisk aktivitet. De har lite jakt- instinkt og er enkle å få lydige slik at de kan være mye løs på turer i skog og mark. En morsom ”lek” for både voksne, barn og hunden er at noen gjemmer seg i skogen og hunden må ut for å søke dem opp. Det er viktig at man da sitter godt gjemt og er helt stille, slik at hunden må bruke sin medfødte instinkter på å finne igjen familiemedlemmene. På denne måten kan en involvere hele familien i treningen av hunden og hunden vil elske det. En større belønning enn å finne familien sin, kan ikke en Riesen få!
Et element man alltid skal huske på med denne rasen er at de avlet for vakt og de innehar en god del instinkter med tanke på dette. Dersom en Riesen opplever at familiemedlemmer blir truet, vil den gå inn å forsvare med ganske stor tyngde. De er store, kraftige hunder med et barskt utseende, noe som gjør at enkelte kan bli skremt av dem. Det er karakteristisk for rasen at den er uhyre opptatt av sin flokk og mennesker utenom vil ikke alltid være interessante. De ser ofte ut til å se an folk de treffer og noen blir vennlig tatt imot med logring og hilsing, mens andre undersøkes mer kjølig eller ignoreres totalt. Det er viktig at dette tolereres og man bør ikke tvinge hunden bort til folk den ikke ønsker å hilse på.
Som utstillingshund er den en morsom rase. En Riesen med god og stabil mentalitet, kommer inn i ringen med hodet høyt hevet, den eier ringen og den elsker å vise seg fram. En representant i god kondisjon og med riktig stelt pels er et vakkert skue og den vekker oppmerksomhet med sin utstråling, stolthet og styrke. Bak en god utstillingshund ligger mye arbeid både i form av trening og pelsstell og en bør være klar over at en Riesen ikke vil ha nok med å være utstillingshund – den krever mer av sin eier. Med bakgrunn i dette arbeidsbehovet kombinert med en ganske stor porsjon intelligens, vurderer ikke jeg Riesen som en god førstegangshund om ikke eieren er over middels interessert i hundehold. Skal du ha Riesen som din første hund, bør du være interessert i å trene i organiserte former sammen med andre erfarne hundefolk.
Riesenschnauzeren er ofte misforstått som en ”tøff” hund, der eier må gå inn med harde metoder i grensesetting og dressur. Dette stemmer dårlig overens med min erfaring med rasen; en Riesen gjør så godt den kan for eieren sin hele tiden. Dersom du begynner å gå inn med harde metoder, vil du få en hund som ikke forstår hva du ønsker av den. Disse hundene har en såpass høy smerteterskel at de vil kreve at du går virkelig langt i dine straffemetoder for å utøve smerte og du vil ødelegge den stoltheten som er karakteristisk for rasen. Dersom du har en Riesen med sterk personlighet, risikerer du også at du får ”svar på tiltale” dersom du går inn med harde metoder.
I trening av en Riesen må du være konsekvent, oppfinnsom med metoder for trening og belønning, og du må inneha en stor porsjon humor. En Riesen lærer fort, men den vil ofte ikke skjønne poenget med å gjøre samme øvelse gang på gang – ”kan jeg det, så kan jeg det!” I trening vil den ofte kreve noen flere repetisjoner enn mange gjeterhunder, men når de førstes kan noe, så sitter kunnskapen livet ut. Den store flokkfølelsen er en god motivasjon i trening, slik at f.eks innkalling er enkel å trene inn ved å fjerne seg fra hunden, noe som nesten uten unntak fører til at den følger etter. Utviklingen fra valp til voksen hund går i faser og man vil merke at hunden i perioder er mer følsom og at den går gjennom ”spøkelsesperioder” der dagligdagse ting plutselig virker skremmende. I disse fasene er det viktig å være overbærende med hunden og ikke kreve ny-innlæring før fasen er over. Den tiden hunden er i disse fasene, bør en gjøre de dagligdagse tingene som hunden er trygg på, en bør ikke utfordre hunden med nye situasjoner og en må for all del ikke trøste om hunden blir redd; trøster du, bekrefter du at noe er farlig! Du bør late som ingenting og kalle på hunden og avlede den med lek eller lignende.altså: En gang riesen, alltid riesen =)
