En gang, for lenge, lenge siden, levde det en liten jente. Denne jenta var både blid og fornøyd, men hun hadde en stor sorg i livet; hun hadde aldri sett en ulv. Ulven var noe av det vakreste hun visste om. Den grå fargen, bevegelsene og lydene var som dratt ut av et norsk folkeeventyr. Foreldrene til jenta ville gjerne vise henne dette dyret, men de hadde aldri tid. Hver gang de hadde fri, var det noe annet som var planlagt. Tur på fjellet, fjæretur eller besøk hos venner og slektninger var vanlige hendelser. Og selv om ulvene ikke var så langt unna, ble det aldri slik at de kom seg av sted.
I mange år gikk jenta og maste om å se ulven. Årene gikk, men det ble ikke noe besøk til gråbein. Jenta ble etter hvert voksen (selv om vi ikke kaller det for voksen, for da blir man gammel), og en dag kom det en gylden mulighet.
Bilen kjørte av sted, og jo lengre nord den kom, destod mer urolig ble jenta. Hva om dyrene ikke levde opp til forventningene? Eller enda verre; hva om hun ikke fikk sett dem? Da hun kom fram, var det som å tre inn i en fordums verden. Alt var gammelt; fra gårdsplassen til personene og markedsplassen. Over alt rundt henne var det dyr. Det var som å tre inn i "bamses fødselsdag"! Hjorten var majestetisk, elgen var det enda mer. Bjørnen var diger, og reven var liten og søt. Hun gikk lengre og lengre innover i parken. Og jo mer hun gikk, desto mer utålmodig ble hun. Skulle de ikke komme snart?
Og så, plutselig, stod de forran henne; fire ulver, alle sammen halvvoksne og nysgjerrige. Hun gikk nesten helt bort til innhegningen, og de så på hverandre. Jenta så på ulvene og ulvene på henne. Og alle drømmer ble oppfylt. De svarte definitivt til forventningene, og mere til. Et mer elegant dyr skal man lete lenge etter, tenkte jenta. Etter en stund var det på tide å ta kvelden. På veien tilbake til bilen møtte hun atpåtil en flammesluker. Hmmm, tenkte hun, han må jeg bli kjent med. Og det ble hun. De snakket lenge og vel, og kjørte i samme bil hjem. Siden flyttet de sammen, og levde lykkelig i alle sine dager.
